Da har man sett en film som heter "The curious case of Benjamin Button".. Selv om det var selveste fløtepusen Brad Pitt som hadde hovedrollen, så er faktisk denne filmen virkelig til å anbefale! Det handler om en gutt som blir født gammel, og blir yngre og yngre, på samme måte som vi eldres. Jeg skal ikke avsløre noe mer om den saken. Men det vekket en interessant tankelinje. Hva om det faktisk hadde vært slik livet var? Om vi var i en gammel og skrøpelig kropp, og etterhver som vi nærmet oss førti, så begynner kroppen sakte men sikkert å bli yngre.. Hadde det vært bedre, eller verre? Å ha det slik som vi har det nå.. At ungdommen blir "kastet" bort på barn. Eller hadde det vært bedre om vi begynte som gammel, og fikk samlet opp masse livserfaring og visdom før ungdommen tok tak i oss? Personlig tror jeg begge scenarioer hadde vært å foretrekke. På den ene siden er det positivt at man får oppleve ungdommen som ung, og kan mimre tilbake til den (så lenge hjernene våre er i stand til det, vell og merke) å tenke på de gode tidene. Men på en annen side hadde det vært fint om ungdommen kom når vi "fortjente" den! Etter å ha levd ett langt tungt liv. . Og resultatet er vell mer eller mindre det samme? Vi ender opp i bleier, ute av stand til å kunne gå selv, eller prate så folk skjønner oss.. Hvilket alternativ ville du helst ha valgt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar