Hjerne i fryseren!

Damnit damnit damnit damnit DAMNIT!. . Hvorfor kan man ikke kappe av hodet sitt, å legge det i fryseren ett par timer? Bare for å kjøle det ned litt, liksom?. . Fryse tankene inne i hodet. Så man kan få fri fra dem ett par timer mens de tiner. . Jeg blir så ufattelig sliten av å tenke de samme jævla tankene igjen og igjen og igjen og igjen og igjen! I mean, hounestly! Hvor mange ganger skal man kunne tenke en tanke, før man legger den fra seg?. Det er en tanke som sitter fast inne i hodet mitt, som har vært der i ett år. Og en annen som har vært der i to år! En av tankene har jeg hatt i hodet i rundt fire år!. . Why, oh, why won't they go away?! . . Jeg er lei av å ikke få sove. Jeg er lei av å ligge å tenke en million tanker i minutter! Er det faen rart man drikker?

Good night tea. .

Sitter her å drikker Ricola's "good night tea" . . Det står på boksen at den skal virke beroligende, å hjelpe å gjøre deg søvnig. Three cups down, and I can't feel shit. Irriterende. Jeg har sovet unaturlig lite iløpet av de siste to ukene, men blir fremdeles ikke trøtt! det må jo være noe feil med meg. . Jeg har prøvd alle råd. Jeg har drukket varm melk, jeg har holdt meg unna sukker og koffein, jeg har drukket en øl før jeg la meg, jeg har vært i aktivitet. Jeg har vært ute i friskluft, og nå sitter jeg her å tømmer den teite boksen med good night tea. Å den hjelper rett og slett ikke. Hvorfor kan jeg ikke få sove?. Jo, jeg har nemlig en teori! -Jeg liker ikke å sove alene!
Og det å overnatte i lillesøster sin seng hjelper egentlig ikke noe særlig, ettersom om lilletåa mi er nærmere enn ti cm unna, så enten klikker hun å kjefter meg opp i søvne, eller så sparker hun meg vekk, so no help there. . Så her sitter jeg da. Og den eneste jeg vanligvis har å snakke med på natta, ligger å sover, siden jeg fikk han til å døgne meg natt til i dag. Så, da har jeg tre valg. Jeg kan enten sitte her, å vente til jeg blir trøtt. Eller så kan jeg gå opp å legge meg i den altfor store senga mi, alene å ligge å kike i taket. Eller så kan jeg gå å legge meg oppe hos lillesøster å få kjeft. Hm. Vanskelig valg. Tror jeg blir her, jeg. . Å fortsetter med den teite good night te'en min. Det er ikke lenge til jeg popper boksen, å bare spiser det tørt!

Lille ville Rafsbotn!

Har brukt se siste to fridagene mine til å sitte på sofaen, høre på masse forskjellig musikk man ikke har hørt på leehenge, og drukket te, for å få fikset halsen (atter en gang har man fått halsbetennelse!), og tenkt gjennom saker og ting. Ingenting altfor viktig egentlig. Bare sånt som at i går var første gang på over tre år, jeg var ute å gikk i den lille ville bygda mi. . Merkelig det der. Den virket så mye større når man gikk i åttende, å man snek seg ut å smugrøkte i skogen, eller fant på faenskap når høstmørket kom . . Man kjente alle, og hadde en relativt god kontakt med de aller fleste. Nå kjenner jeg nesten ingen her, har ikke kontakt med noen av de jeg kjente, og ungene som satt å lekte i sandkassa, er plutselig de som er ute å finner på faenskap. . Selv sitter man inne i huset med det rare i, og rett og slett glemmer at det er en bygd med andre mennesker der ute. Ikke misforstå meg. Det er fint lite jeg savner med å være en del av det "bygdelivet". På slike småsteder som lille ville Rafsbotn, har det en tendens til å utvikles ALTFOR mye unødvendig drama. Tror folk her gjør det, rett og slett bare for å underholde segselv. Vel, i det siste har det vell egentlig vært mer drama om Rafsbotninger utenfor Rafsbotn, enn i selve bygda. Vi er tydligvis ikke så veldig populære bland resten av Alta *Le høyt*. . Men tro det eller ei -Rafsbotn er ett fint sted. De aller fleste jeg kjenner, stortrives å komme på besøk hit.

Men som sakt . . -Jeg var ute å gikk i går kveld med lillesøster, og ett par venninner. Så stakk vi innom gode gamle (not kidding on the old part!) Rafsbotn skole. Den store møteplassen for alle kidza i Botn, lissom! *YO!* . . Og kom til å tenke på all jævelskapet, faenskapet og rett og slett all den dumme faens driten man fant på mens man gikk der. Det er egentlig ett vidunder at den skolen fremdeles står!. . Klassen vår var ikke akkurat det man kan kalde mild og varsom. Hverken med hverandre, lærerne eller bygningene. Ah. Gode tider. Ikke det at jeg noen gang ville ønsket megselv tilbake dit! :p
Etter det, satt jeg meg å så på hjemmevideoer når jeg var kommet trygt inn fra alle thugs'a i Rafsbotn for tiden (Hihihihihihihihihi). . Filmer fra når den eneste lyden jeg kunne lage var ett unormalt highpitched "IIIIIIIH!", fra når man var i syden i 2003. Fra danseoppvisninger, og fra Rafsbotn ungdomsrevy! Filmer fra da storebror var en av småpøblene i Rafsbotn, og hengte ute i skogen å smugrøkte. Veldig morro. The cirkle of life, I guess! :p

Teite følelsen!

hm. En veldig kjær kompis av meg fikk meg inn på tanken om savn. Savn er en av de merkeligste følelsene jeg veet om! Fr eks -Hvordan kan man savne noe man egentlig ikke savner?. .
Hvordan i allverden kan man sitte å tenke tilbake på noe, å savne det, når man ikke har noen form for lyst til å gå tilbake til den tiden? . . Altså. . Det er annerledes om man tenker tilbake å inni hodet sier det "Ah, DET var gode tider det! Skulle ønske man kunne oppleve det igjen! spole tilbake, og nyte det på nytt!" . . HVORFOR kjenner man savn i det store og det hele? Det er egentlig bare en dumbass følelse som bare roter til så utrolig mye inni hodet ditt! Det er en teit følelse. Teite følelsen. . *Surke*

Tanker i tundra.

Ja, godtfolk. Nå har det jammen skjedd forandringer her. Jeg har flyttet til det fjerneste av det aller fjerne. Nemlig Kautokeino. Her bor jeg sammen med en million reinsdyr (heldigvis er de fremdeles på beite, så man har ikke sett så mye til dem), X antall gamle samer, ett par ungdommer, og femtitusen bikkjer (Som ALLTID skal bjeffe usynkronisert og ustemt hver jævla gang mørket faller på, og man skal legge seg til ro for natten). . Og iløpet av den måneden jeg har bodd her, har jeg lakt merke til en finurlig ting. Utsagnet "Du vet ikke hva du har, før du har mistet det". .
Hvorfor i all verden er det sånn? Jeg har lakt merke til at savnet etter furutrær og gress har blitt ganske stort. Og savnet etter å se høye fjell er vekket til liv. Dette er ting jeg ikke har lakt noe særlig merke til før, men nå som jeg vet det mangler, så er det plutselig veldig viktig! Det har vell egentlig ingenting å si, ettersom det ikke er så lenge til snøen kommer, og man ikke ser en drit mer uansett.
men har du noen gang satt deg ned å tenkt over det? Fundert på hvorfor vi mennesker er designet på en så teit måte at vi ikke kan nyte det vi har, MENS vi har det? Hvorfor må vi miste det, for å kunne sette ordentlig pris på det? . . Personlig har jeg ikke en eneste teori om akkurat dette. Vi er vell bortskjemt, eller noe sånt. Mennesker er idioter. Sånn er det bare.

Og så videreutvikler vi dette litt, å kommer til tanken "Om du elsker noen, slipp dem fri". .
Hva i allverden er det for noe tull?. Personlig vil jeg heller si "Om du elsker noen, vis dem at du vil ha dem!". . Fjotteri og fanteri det utsagnet der altså!. . Om jeg hadde vært i ett forhold, å han eller hun hadde gjort det slutt for å "vise meg at de elsker meg", så hadde jeg blitt rimelig pissed!
Akk. Jeg har altfor mye tid til å tenkte. . -.-