Tanker i tundra.

Ja, godtfolk. Nå har det jammen skjedd forandringer her. Jeg har flyttet til det fjerneste av det aller fjerne. Nemlig Kautokeino. Her bor jeg sammen med en million reinsdyr (heldigvis er de fremdeles på beite, så man har ikke sett så mye til dem), X antall gamle samer, ett par ungdommer, og femtitusen bikkjer (Som ALLTID skal bjeffe usynkronisert og ustemt hver jævla gang mørket faller på, og man skal legge seg til ro for natten). . Og iløpet av den måneden jeg har bodd her, har jeg lakt merke til en finurlig ting. Utsagnet "Du vet ikke hva du har, før du har mistet det". .
Hvorfor i all verden er det sånn? Jeg har lakt merke til at savnet etter furutrær og gress har blitt ganske stort. Og savnet etter å se høye fjell er vekket til liv. Dette er ting jeg ikke har lakt noe særlig merke til før, men nå som jeg vet det mangler, så er det plutselig veldig viktig! Det har vell egentlig ingenting å si, ettersom det ikke er så lenge til snøen kommer, og man ikke ser en drit mer uansett.
men har du noen gang satt deg ned å tenkt over det? Fundert på hvorfor vi mennesker er designet på en så teit måte at vi ikke kan nyte det vi har, MENS vi har det? Hvorfor må vi miste det, for å kunne sette ordentlig pris på det? . . Personlig har jeg ikke en eneste teori om akkurat dette. Vi er vell bortskjemt, eller noe sånt. Mennesker er idioter. Sånn er det bare.

Og så videreutvikler vi dette litt, å kommer til tanken "Om du elsker noen, slipp dem fri". .
Hva i allverden er det for noe tull?. Personlig vil jeg heller si "Om du elsker noen, vis dem at du vil ha dem!". . Fjotteri og fanteri det utsagnet der altså!. . Om jeg hadde vært i ett forhold, å han eller hun hadde gjort det slutt for å "vise meg at de elsker meg", så hadde jeg blitt rimelig pissed!
Akk. Jeg har altfor mye tid til å tenkte. . -.-